Eng og beite

Eng er et område som brukes til å dyrke gras og andre vekster. Dette er den viktigste maten for dyr vi kaller drøvtyggere, for eksempel kyr, sau eller geit. Vi har to hovedtyper eng; natureng og kultureng. Kultureng er sådd og gjødslet av mennesker og for å høste graset til silo eller tørke det til høy, mens natureng er vilt gras. Begge typer eng kan brukes til beiting.

Beiting gir et fint og åpent landskap, og mange av plantene som vokser på enga og på fjellet er avhengig av beiting. Beite i naturlig vill vegetasjon, i skog og fjellterreng som ikke blir gjødslet, kaller vi utmarksbeite. Noen av de viktigste vekstene vi har til beiting i Norge er: timotei, rødkløver, engsvingel, hundegress, rødsvingel, engrapp, raigress og bladfaks. Beiting er viktig for naturmangfoldet, og bevarer grasarter, urter, sopp og insekter som ikke finnes i andre økosystemer. På ei eng kan det leve ca. 600-700 ulike arter.

Hest, storfe, geit og sau spiser gras, som timotei, kløver og engsvingel. Eng som høstes og tørkes til høy kalles grovfôr, og det gir vi til dyra i vinterhalvåret, når det ikke er mulig å beite ute. Grovfôret er livsviktig i norsk produksjon av kjøtt og melk. God grovfôrkvalitet er viktig for at husdyra skal vokse og trives. Plantenes alder, gjødsling, ugraskontroll, høstetidspunkt og lagring av graset er viktige faktorer som påvirker kvaliteten i grovfôret. I tillegg spiller nedbør, lys og temperatur en viktig rolle.

På Jæren høstes graset tre til fire ganger i året, mens det i Troms, Finnmark og i fjellet høstes kun én gang. Graset kan tørkes og brukes til høy eller lagres i tette siloer eller plastpakka rundballer. Mange kaller rundballene for traktoregg.

Hver sommer slippes om lag 2 millioner sau og lam, 250 000 kyr og andre storfe og 50 000 geiter på beite i utmarka i Norge. Storfe og småfe som beiter i utmarka spiser fôr til en verdi av om lag 1 milliard kroner hvert år. Beitende dyr gir åpne flotte landskap i landet vårt.